Crush: Del 51

Liam sin synsvinkel:
Det var en stund siden *Dittnavn* sa at hun bare skulle en tur på do, men jeg begynte sterkt å tvile da det hadde gått femten minutter. Harry hadde hele tiden prøvd å overbevise meg om at det bare var «perioden hennes» og at hun derfor var i litt dårlig humør. For slikt har jo Harry greie på? Jeg viste det var noe annet, noe langt ifra det Harry trodde var tilfellet!
«Hvor skal vi legge det her ?a?» Harry hadde tømt ut en av baggene hennes med noe mer klær og holdt nå opp en bh.
«Ærlig talt, Harry!» Jeg stirret stygt bort på han og rev den ut av hånden hans, mens jeg skuffet den, og alt det andre han hadde dratt ut, inn i baggen igjen. «Noe må hun kunne ha for seg selv.» Harry bare himlet med øynene og etterlignet meg. Jeg fortsatte med mitt, og brettet t-skjortene hennes. De luktet så godt, så jentete, så? *Dittnavn*. Jeg smilte for meg selv mens jeg la dem på plass. Plutselig banket det på døren. Jeg smilte og lukket opp.
«Hei, jenta mi?» Ordene bleknet på slutten da jeg så henne, stående med maskara rendene nedover ansiktet. «Isabella?» Hun snufset til svar.
«Kan jeg snakke med deg?» Hun strøk noe av det brune håret hennes vekk fra ansiktet og kikket på meg med triste øyne.
«Ja.» Mumlet jeg og sendte Harry et forvirret blikk. «Hva har skjedd?» Hun satte seg ned på sengekanten.
«Det? det er så trist! Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sakt dette en gang.» Isabella brøt sammen i gråt, men holdt ut en ark mot meg. Jeg sukket.
«Les det høyt, er du snill.» Sa jeg til Harry, mens jeg prøvde å trøste Isabella ved å klemme henne mot meg og vugge henne litt.
«Ok?» Sier Harry i en høy tone, før han kremmer og fortsetter. «Ikke prøv deg på Liam igjen, hold deg bare langt unna ham! Han er min, ingen andres. Ser jeg deg med han en gang til skal jeg love deg at konsekvensene blir grusomme. Ikke vær med ham, ikke snakk med ham, ikke se på ham, og ikke en gang tenk på ham. Jeg kveler deg hvis du gjør det! Hilsen? *Dittnavn*?!!»
«Hva?!» Jeg spretter opp og river arket ut av hendene på Harry. «Det er ikke sant.»
«Det står jo navnet hennes?» Mumler Harry og peker på det. Jeg føler en følelse jeg ikke kan beskrive gjennom meg. En blanding av svik, raseri, skuffelse og tvil, kanskje? 
«Isabella, når fikk du dette?» Jeg så ned på henne, og hun hadde tatt seg sammen. Hun snufset bare litt, før hun kikket bort på meg og Harry.
«Jeg fant det i skapet mitt. Jeg snakket med henne før i dag, hun gikk meg nesten ned før mattetimen, nektet å flytte seg ut av veien. Hun er ikke som du tror, Liam.» Hvisket Isabella svakt.
«Nei., nei, det er ikke sant? *Dittnavn* er ikke sånn, hun ville aldri gjort noe slikt.» Isabella brøt ut i gråt igjen.
«Liam, jeg burde kanskje bare holde meg unna deg, men jeg ville bare si adjø en sist gang.» gråt hun. Jeg trakk henne opp i armene mine.
«Nei, Isabella, vi finner ut av dette.» Mumlet jeg, forlenget inne i mine egene tanket. *Dittnavn* kunne umulig ha skrevet det brevet, for hun var ikke sånn. Noen sjalue jenter fra skolen hennes må ha gjort det, kanskje den samme som la ut det bildet at *Dittnavn* Og han Jacob-duden. Men allikevel så var det en tvil, som jeg så gjerne ville skulle forsvinne. Hva om *Dittnavn* virkelig hadde skrevet det brevet? «Vi finner ut av dette. Det er ikke siste gang du ser meg.» Gjentok jeg til Isabella. Plutselig slang Isabella seg rundt halsen min og presset leppene sine mot mine, akkurat idet døren åpnet seg.
 
DaniiDarko

Mer? :O
-Fiction1d 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

fiction1d

fiction1d

100, Skien

Hei! Jeg skriver fanfictions om One Direction. Legg meg gjerne til som venn <3

Kategorier

Arkiv

hits